Den norrøne seiden og samenes noaidevuohta

Forestill deg at du vandrer i gamle tider gjennom tette skoger og over vidstrakte vidder, der nordlyset flimrer på himmelen og naturen skjuler hemmeligheter du bare kan ane. For over tusen år siden, i vikingtiden og tiden før, bodde mennesker i det området vi i dag kaller Norden og Sàpmi. De trodde på flere verdener – mennesker, guder, ånder og mystiske krefter – og noen få mennesker hadde evner til å åpne porten til disse verdenene. Disse utøverne gikk under navnet volver i Norden og noaidi i Sàpmi, og de praktiserte den magiske kunsten som kalles seidr.

Hva er seidr egentlig?

Seidr var en form for magi og sjamanisme – en måte å komme i kontakt med ånder og usynlige krefter på, for å spå fremtiden, helbrede sykdommer og påvirke verden. Vikingene kalte denne praksisen seidr, og det var særlig kvinner som volvene som utførte den. Volvene kunne gå inn i trance, hvor deres sjel dro på reiser til andre verdener for å hente visdom og veiledning. Mange tenker kanskje på hekseri når de hører om seidr, men i det gamle Norden var dette en høyt respektert kunnskap, men også en kraftig og farlig kunst.

Hvordan foregikk seidrritualene?

Volden eller seiðkona satte seg ofte på en spesiell plattform kalt seiðhjallr. Hun kunne synge magiske sanger – galdr – for å komme i trance. Når sjelen steg ut av kroppen, reiste den gjennom himmelens og underverdenens riker. Der spurte volven guder og ånder om svar på vanskelige spørsmål. Noen ganger hadde ritualene også en sterk fysisk og symbolsk side, med bevegelser, dans eller annet.

Seidr kunne også brukes til å påvirke skjebnen – både til det gode og det onde. En seidr-utøver kunne bringe lykke og helse, men også skade fiender med magi. Derfor var det en balansegang mellom respekt og frykt i samfunnet.

Kjønn og magi – hvem kunne drive seidr?

I vikingtiden var seidr først og fremst knyttet til kvinner. De var ekspertene, nøkkelpersonene i magiske ritualer. Menn som drev seidr ble ofte sett ned på, kanskje fordi magien ble ansett som knyttet til det kvinnelige prinsipp. Guden Frøya, en mektig gudinne i norrøn mytologi, skal ifølge sagatekster ha vært læreren til volvene i magien.

Samtidig var det ikke alltid så enkelt med kjønn i disse ritualene. En del av seidr-forståelsen handler om å kunne bevege seg mellom forskjellige bevissthetstilstander og sosiale roller. Noen ganger kunne utøveren tre inn i en rolle som ikke passet deres vanlige kjønn, noe som gjorde ritualene ekstra mystiske.

Seidr i samisk tradisjon – noaidevuohta og noaidi

I nordområdene, i det som i dag er Sameland, eksisterte en parallell tro og praksis kalt noaidevuohta, utøvd av noaidi – samiske sjamaner. Noaidi brukte også trommer, sang og transer for å kommunisere med åndeverdenen. De kunne reise med sjelen sin til underverdenen for å hente helbredende krefter eller fjerne sykdom. Åndehjelpere, ofte dyr eller forfedre, spilte en viktig rolle.

Det finnes sterke likheter mellom nordisk seidr og samisk noaidevuohta. Begge tradisjonene handler om reiser mellom verdener, om å bruke magi for å hjelpe mennesker, og om å balansere den usynlige verdens makter. Samene hadde sin egen kosmologi, med verdener under jorden og i himmelen, og viktige rituelle steder som seite – hellige steiner eller hauger hvor de utførte offer og kontakter med åndene.

Kulturelle møtepunkter og påvirkninger

Norden og Sàpmi var ikke isolerte områder. Gjennom årtusener har samer og skandinaviske folk hatt kontakt, utvekslet varer, historier og kunnskap. Det er derfor vanskelig å si nøyaktig hvem som har lært hva av hvem, men mange forskere mener at seidr i Norden har blitt påvirket av samisk sjamanisme og omvendt.

Begge tradisjonene har røtter i den brede sjamanistiske kulturen som strekker seg over de arktiske områdene i Eurasia, preget av tro på flere verdener, åndekommunikasjon og helbredende ritualer. Samtidig har hver kultur sine særegenheter og egne tradisjoner.

Noaidiens transer og makt hadde også en annen side enn den norrøne seidren. For eksempel var det en sterkere vekt på samfunnets kollektive overlevelse i noaidevuohta, med rituelle offer for jakt- og fiskelykke, mens seidr var sterkt knyttet til skjebne og personlig makt.

Samisk sjamanisme i praksis

Noaidien forberedte seg ofte i lang tid før en seremoni, med ritualer som inkluderte tromming, sang og bruk av hellige gjenstander. Trommen var et viktig redskap og symbol, malt med bilder av verdener og ånder. Når noaidi gikk i trance, kunne sjelen hans "reise" til underverdenen for å hente hjelp til de som var syke eller trengte råd.

I motsetning til kristendommens ensrettede tro, var noaidevuohta preget av en sterk tro på åndenes aktive rolle i hverdagen. Samene trodde at sjamanen kunne forhandle med de døde for å beskytte de levende mot sykdom og ondskap.

Seidr og noaidevuohta i dag

Selv om kristningen i Norden og Sàpmi la sterke bånd på magiske og sjamanistiske praksiser, har mange av tradisjonene overlevd i folketro og kultur. De siste tiårene har interessen for både seidr og noaidi økt, både blant urbefolkningen og i nyhedenske bevegelser. Folk søker gamle visdommer for å finne balanse i en moderne verden.

Seidr minner oss om at vi har en arv som strekker seg langt tilbake, til en tid da verden ble oppfattet som levende, magisk og full av skjulte krefter. Både i det norske landet og i Sápmi fantes det mennesker som våget å trå inn i det usynlige – for å hjelpe andre, finne svar og skape forbindelse mellom verdenene.

kildehenvisninger

DuBois, Thomas A. (1999): Studier om gamle skandinaviske religioner og forholdet mellom skandinaver, samer og finlendere, med perspektiver på religiøse praksiser.

Lindow, John (2001): Handbook of Norse Mythology. En systematisk gjennomgang av norrøn mytologi som omfatter magiske ritualer som seidr.

Price, Neil S. (2002): The Viking Way: Religion and War in Late Iron Age Scandinavia. Drøfter den norrøne magien, seidr, og mulige sjamanistiske elementer.

Clunies Ross, Margaret (1994): Prolonged Echoes: Old Norse Myths in Medieval Northern Society. Analyserer norrøne tekster med antropologiske metoder.

Ellis Davidson, Hilda R. (1964, 1990): Works on Norse religion, hekseri, og magi, inkludert seidr.

Reichborn-Kjennerud, Ingjald (1928): Norsk trolldomsmedisin, klassisk verk om nordisk magi.

Strömbäck, Dag (1935): Sejd: Textstudier i nordisk religionshistoria. En viktig studie som skiller seidr fra annen magi og peker på dens særegenheter.

Hultkrantz, Åke og Bäckman, Louise (1978, 1985): Samisk pre-kristen religion, diskuterer noaidenes rolle, ritualer og samfunnsstatus.

Snorri Sturluson (1982/1988): Edda, sentral kilde til norrøn mytologi og magiske praksiser.